Når en leser Det nye testamentes skildringer av oppstandelsen, er det påfallende hvor vanskelig det var for Jesu disipler å tro det de fikk se og høre påskemorgen. Eller kanskje er det ikke så rart? Det er vel strengt tatt ikke så mye lettere for meg å tro på oppstandelsen? Døden og dødskreftene, derimot, er påtakelig nærværende og har mange vitner.
Maria Magdalena og de andre som kom til den tomme graven påskemorgen var akkurat like hjelpeløse som oss i møte med døden. Underet var ikke noe de framkalte med sin tro eller sitt håp. Det var Guds kraft som gjorde det, ikke deres egen. Rett nok kan menneskers tro utrette mye, men ikke dette. Det var ikke troen eller håpet som drev Maria ut mens det ennå var mørkt, bare kjærligheten til en som var død. Den morgenen ble det født en levende tro på en levende Herre.
Oppstandelsestroen var ikke en tro som vokste fram i kirken. Det var en kirke som grodde fram omkring troen, og selve den forutsetningen som troen var grunnlagt på. Kirken gror ikke fram av en sannsynlighet. Den gror fram av han som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet.» (Joh 11,25)
Det var heller ikke kraften i medlemmenes overbevisning som var avgjørende. Oppstandelsen er ikke avhengig av oss selv. Derfor finnes det også et levende håp som ikke er avhengig av oss selv.
Dette håpet holdes levende ved at vi stadig holder ryktet om Jesus levende. Derfor trenger vi å komme sammen for å høre historien om ham og gjøre den levende, slik han selv oppfordrer oss med ordene fra innstiftelsen av nattverden: «Gjør dette til minne om meg.»
Etter to år med pandemi – og attpåtil påskestengte kirker – håper jeg at kirken kan bringe oss sammen igjen til påskefeiring, gudstjeneste, bønn og kulturopplevelser. For at troen, håpet og kjærligheten kan få ny næring og kraft.
La oss vitne om håpet med føttene våre, når vi går til kirken og oppsøker fellesskapet om den oppstandne og levende Jesus.
Biskop Jan Otto Myrseth (foto: Henrik Guii-Larsen)